Jakten på ikke-klisjeene

Jeg skriver dikt. Jeg gjør det. Og jeg har gjort det i mange, mange år, som en terapi for sjelen. I lykke og fortvilelse, noen ganger begge følelsene hånd i hånd. Og jeg jakter på ikke-klisjeene. Akkurat dette blogg-innlegget kunne sikkert millionvis av andre skrevet akkurat likt, det er ikke akkurat så unikt å skrive dikt. Det er nesten som en klisje bare å si at jeg gjør det. Men jeg liker å lete etter ord, finne nye, lage bilder med ord, skape eller gjenskape en stemning på papiret eller skjermen. Kaos innvendig som jeg har klart å sette ord på, er fremdeles et slags kaos i ords form, men likevel føler jeg at jeg har ryddet opp for meg selv. Jeg trenger ikke rote med alle tankene, bare slappe av og heller ta fram igjen ordene for å fordøye dem litt og litt.

Jeg har i mange år delt alle diktene mine med omverdenen på http://www.dikt.no/. Der har jeg fått mange tilbakemeldinger på noen av dem, kanskje ikke alltid like konstruktive, men dog. Ordene mine får i hvertfall oppmerksomhet, noen ganger holder det bare å vite at andre leser meg. For en fem-seks år siden fikk jeg være forfatter for en dag under bokmessa "Bok i Sentrum" i Spikersuppa i Oslo. Det var stort. Ellers så har de blitt lest opp på NRKPeTre, Gro Dahle har kommentert ett under en innskrivingskonkurranse en gang, og ellers har de plaget medstudenter på baksiden av studentmagasinet Peikestokken.
Jeg hadde voldsomme ambisjoner en gang. Nå skjønner jeg at det var ganske håpløst å i det hele tatt tro at mine ordsjonglerier holder noe i nærheten av den klassen de bør for å bli utgitt i lyrikk-Norge... Lyrikk skal være litt tungt og vanskelig tilgjengelig, har jeg skjønt. Jeg ville så gjerne gi dikt til folket, ord som hvermansen kan forstå. Men da er det liksom ikke ordentlig lyrikk, har jeg skjønt...

Nok om ord for denne gang. Bare greit å skrive litt om hvorfor jeg vil blogge om ord. I ny og ne legger jeg ut et av diktene mine, bare sånn i tilfelle noen synes de er ok å lese:)