Livet med en trasstreer

Dette kan risikere å bli et langt innlegg, men jeg skal styre meg. Har egentlig ikke tid til å sitte her så lenge heller, for jeg må forte meg å slappe av før jeg skal legge meg. Jeg føler bare for å få ut noen ord om vår mellomste lille prins, engelen vår med store dådyrøyne og øyevipper så lange at man kan høre blafrelyder når han blunker. Han ER skjønn. Men han er også tre. Og han liker å gjøre ting på sin måte. Vi har litt ondskapsfullt døpt han til Trasstreeren, som i Bård Tufte Johansens Joker Nord. Mannen min lo godt da han så det reklameinnslaget rett etter en lang kveld med mange forhandlinger før Jon Blund tok over.

At trassen er utløp for å få gjennom egne meninger, en reaksjon på om verdenens misforståtte måte å behandle ham på når han skal gjøre alt selv, er vi jo veldig klare over. Alle vet jo dette. Og vi prøøøver å velge kampene våre (choose our battles, so to say).

Morgenstund og NRK Supermorgen (vi har muligheten til å ta det litt hverdagspiano nå som jeg er i permisjon). Han skal ligge så lang han er i den minste sofaen, som allerede er opptatt av femmerfrøkna, og sparke borti henne for å se hvor lang tid det tar før noen reagerer. Grunnen er selvfølgelig at hun vil sitte rolig å se på tv mens han har lyst på en lekekamerat som spinner stue-gang-kjøkken-runden mens de lager mest mulig lyd og gjerne panger og bokser noe eller noen på veien. På spørsmål om hva han skal ha på brødskiva er svaret at han skal ha knekkebrød. Spørsmål om pålegg må gjentas åtte ganger mens vi prøver å overse sparkingene i sofaen, bare hjelpe femmerfrøkna over i andre godstoler og foreslå at vi kanvære med en bråkerunde, vi, bare han svarer snart. Brunost og syltetøy. Vi ordner det. Syltetøy og brunost, for det føles trygt og naturlig. Men rekkefølgefeilen resulterer i krig, og vi har allerede glemt å ikke velge denne. Denne måtte tas. Vi ror alt i land igjen, men er i krigen igjen når brødskiva, unnskyld, knekkebrødet, blir bedt om å deles, men delingen går feil vei! Ikke sånn, sååånn!

Fra frokostbordet er veien lang langs vask og stell og klær og valg av sko. Og et bittelite hjelpedytt i ryggen for å komme seg på gangen og ut i bilen for å kjøre i barnehagen før klokka 10, går helt greit... i fem skritt. Trasstreeren kommer på at han fikk et lite dytt, og må markere at han skal gååå sjøøøl! Kaster seg først ned på gulvet, stamper så fem skritt tilbake for å gå veien en gang til sjøøøl, på den riktige måten.

I barnehagen er han en engel.

Det er han jo også. Vi elsker han , selvfølgelig! Vi håper bare han vokser det av seg. Trasstrettier, ikke hørt om det. Heldigvis. Trasstretten, derimot... Huffda, det hadde jeg nesten glemt. Jaja. Sånn går no dagan.