Halvmaratondagen!

Viktig å tøye ut!

Stolte og spreke bestevenninner!

Stolt, sliten og sprek!

Godt med en pust i bakken nå.

Søndag 25. september. Jeg våkner på et hotell midt i Oslo sentrum og kjenner på sommerfuglene. De flyr vilt rundt i magen. I dag er dagen. Jeg kjenner meg full av energi og er klar. Klar for mitt aller første løp noensinne. Og aller første halvmaratonløp. 21,1 kilometer oslogater skal gjennom føttene mine. Jeg gjør dette for meg selv, og konkurrerer bare med meg selv. Men det er vanskelig å ikke håpe på en god tid eller å i hvert fall slå noen, ikke bli sist, liksom. Det bør være gode utsikter for meg, siden jeg skal løpe sammen med flere tusen andre, 16 000 påmeldte til sammen på alle distansene i Oslo Maraton 2011. Det skal litt til å havne sist.


Frokosten smaker ingenting, jeg er nervøs. Er redd for at maten skal legge seg feil, og magen skal ødelegge løpet mitt. Men jeg må jo spise. Lagre opp langsomme karbohydrater.
I startområdet er jeg bare en av veldig mange, alle like spente. Jeg starter i pulje 5, starttid 13:41. Vi rykker stadig fremover mot startlinja, og pang! der er vi i gang. Jeg har gledet meg sånn til å komme i gang! Musikken pumper og jeg er fokusert på å finne min egen rytme, blåse i om mange løper forbi, tenke at jeg starter rolig og heller har litt å gå på mot slutten. 21 kilometer er langt.

Første etappe går Drammensveien utover mot Skøyen, jeg kjenner at det går for fort, det er vanskelig å finne rytmen, vi løper i kø og føttene ta små hopp til venstre eller høyre for å slippe forbi noen eller for å løpe forbi noen andre. Passering 5 km på 00:30.

Jeg løper forbi drikkestasjonen på Skøyen, jeg burde ha fått i meg litt energidrikke. Kroppen føles ikke helt topp, men jeg er ennå ved godt mot. Men så begynner jeg å kjenne på smerter i halebeinet. Hvor kom de fra? Det er ukjente smerter for meg, og jeg bruker en del energi på å kjenne og føle på dem. Prøver å finne løperytmer som avlaster, men det resulterer bare i at jeg blir litt oppkavet.

Frognerstranda mellom 5 og 10 km går for så vidt greit, halebeinet er foreløpig mest til bekymring, smertene er ikke intense ennå. Men etter å ha passert 10 og 15 og lange og seige havneområder er tilbakelagt, kjenner jeg skuffelsen og småpanikken komme, jeg må gå. Jeg stopper. Og går. Passering ved 14 km 01:28.

For noen hundre meter siden lå en av løperne i veikanten og fikk hjertekompresjoner av ambulansepersonale. Kroppen ble nummen, og jeg stivnet. Halebeinet plager meg skikkelig, og jeg tenker at dette er virkelig ikke det viktigste i livet. Jeg gir meg. Og jeg stopper opp og går. Til drikkestasjonen ved 16 km. Der får jeg tilbake litt piff, og starter igjen. Men jeg må jobbe for hver meter, og smertene er der.

Det er nå jeg må dykke langt ned og inn i meg selv, og hente det jeg kan av gode tanker og positivitet. Jeg ser meg rundt og drar inn alle inntrykkene, tar imot heiarop fra tilskuerne, vi har endelig kommet inn i sentrumsgatene, etter lange og tunge km nede på havnene. Løypa svinger mot Grønland, og jeg passerer 18 km på 1:56. Der og da er jeg ikke fokusert på tid, bare på å komme meg helskinnet til mål.

Det er en rar følelse, en sammensatt greie. Fysisk sett er jeg i kjelleren, men jeg har likevel en fantasisk opplevelse. Jeg er stolt av meg selv, og har samtidig gråten i halsen fordi jeg har måttet løpe med smerter hele veien.

Jeg stopper opp igjen rett før drikkestasjonen ved Oslo City, ca 18,5 km. Går så fort jeg kan mens jeg jobber med pusten, har en nærmest astmatisk følelse nå. Etter en ny sportsdrikkdose, og noen meter til å rask gange, løper jeg igjen, og er fast bestemt på å holde til mål. Bare et par km igjen nå! Som å jogge rundt i smågatene hjemme på Åse, kom igjeeeen!

Karl Johan, oppoverbakke. Folkehav. En utkledd tiger løper sammen med meg hele veien opp, jeg løper forbi flere, og glemmer halebeinet i noen sekunder. Nedoverbakke mot Universitetsplassen, jeg passerer 19,5 på tiden 2:07. Runder og er inne i Stortingsgata, kjenner kreftene igjen begynner å dabbe av langs alleen ved Spikersuppa… og ved Stortinget! Frimurerlosjen må jeg igjen gå. Jeg hiver etter pusten. Har skuldrene helt under øra og må konsentrere meg skikkelig for ikke å få panikk. Finner igjen litt pust rett over kulen der, og ser nedover Prinsens gate. Rett der nede svinger løypa til høyre inn Kongens gate og målområdet. Jeg kan ikke gå, kan ikke gå over mål. Henter litt mer fra nederst i kjelleren og beina er i gang igjen. 100 meter fra mål hører jeg noen som roper ”Kom igjen Lindiiiiis!” Jeg aner ikke hvem hun er, men navnet mitt står på startnummeret, og dama med heiaropet gir meg akkurat det jeg trenger for å komme meg over målstreken, jaaaaaaaaa!!!!!!!

Glemmer å stoppe pulsklokka mi, så aner ikke hva tiden ble før jeg fikk sjekket på nettet på hotellet en stund senere. 2:18. Kun 8 minutter dårligere enn målet mitt. DET har jeg ikke lov til å være misfornøyd med etter å ha løpt med halebeinssmerter hele veien. Well done, jeg er TØFF nok!!