Unnskyld!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg går rundt med lister. I hodet, i lommene, på handlevogna, i pengeboka, under avisbunken, nedi en sko, festet på kjøleskapet, i bunnen av veska. I en krøll, brettet, med eller uten utstrykninger. Lister over ting som skal gjøres, kjøpes, huskes, betales. I hodet har jeg lister over alt jeg må huske å gjøre før jeg gjør noe annet. De forandrer seg hele tiden, blir liksom aldri kortere, men har alltid en eller annen jegharlysttilting på enden. Dit kommer jeg sjelden. Som de fleste andre befinner jeg meg stadig ved kjøkkenbenken, inn og ut av oppvaskmaskina, opp og igjen med skuffer og skap, Jeg tar med meg oppvaskbørsten ut på badet for å legge på plass hårbørsten til tiåringen som jeg hadde i hendene i stad før jeg måtte innom vaskerommet med de gamle gymbagrestene. Putter noen hårstrikker i lommer jeg ikke har for å legge dem i riktig skuff, for så å ende opp med å tråkke på katten som vil leke. Med hårbørster og oppvaskbørster og fliseklemmer i hendene og lekne kattepuser rundt føttene kommer jeg på at jeg har lovet ungene å starte på grøten, og det hadde jeg jammen gjort også. Bare ikke rørt i den. Og trenger man vaskebøtte på vaskerommet ser man selvfølgelig at ullvasken er ferdig, og den bør ihvertfall ikke ligge lenge i trommelen. Like greit å henge den opp med det samme. Liksom. 

Du har det nok slik, du også. Døgnet har rett og slett for få timer, og tillegg er det to dager igjen til julaften! Men jeg er ikke stressa, kors på halsen! Jeg bare ender opp med å snakke med alle om alt jeg skal ha gjort. og alle andre snakker om det samme. men ingen er egentlig stressa. Sier vi. Men jeg juger ikke, for jeg er faktisk ganske avslappa. Jeg har bare så utrolig altfor masse på disse forbaska listene mine. Kommer aldri til bunns. 

Så jeg tenkte jeg bare skulle si unnskyld til alle sammen. unnskyld for at det eneste jeg kommer på å snakke om når jeg endelig treffer på deg, er at jeg har så mye å gjøre, mye å rekke, liten tid, stiv nakke, låsning i ryggen. Jeg har bare så dårlig samvittighet fordi jeg aldri rekker nå komme meg så langt ned på listene mine at jeg ringer deg. Eller stikker en tur på besøk. Det er så utrolig teit. Livet er for kort til å bare stå på ei liste. 

Nå skriver jeg deg og dere alle sammen opp på lista mi! Foran delfiakake og amaryllis. Foran vasking av dusjvegger og rydding i gangen. Foran krangling med tiåringen om rotete rom og skittentøy på gulvet. Unnskyld på forhånd for neste gang jeg kommer til å snakke om hvor travelt jeg har det. Hjelp meg å snakke om hvor glad jeg er for å se deg, hvor gøy det skal bli å finne på noe snart igjen. Og la oss ikke snakke om og finne forklaringer på hvorfor det er så lenge siden sist. 

Tror jeg må skrive opp kaffe på den lista. Ved siden av navnet ditt. Og kanskje litt sjokolade. Ja.